Uavhengige bokutgivelser

I disse dager går det en del debatter om avisenes død, plateselskapenes død, forlagenes død og så videre. Felles for dem alle er vel en slags forståelse av at ny teknologi og nye bruksmønstre ikke er noe man kan ignorere – noen få kan kanskje fortsette på gamlemåten, men stort sett er det nok å tilpasse seg eller dø. Det snakkes om nye – eller “nye” – forretningsmodeller hvor kulturprodusenten (artisten, forfatteren, bloggeren) kommuniserer og selger direkte til forbrukeren, uten mellomledd.

Rollespill er, såvidt jeg vet, ganske unikt innenfor dette feltet – i og med at det var slik det startet, slik det fortsatte, og slik det er nå.

Kjapp rollespillforlagshistorie

De første rollespillene var i praksis fanziner: Små hefter lagd for folk som allerede var interessert i denslags ting. En utenforstående som plukket opp Chainmail eller Blackmoor eller Dungeons & Dragons ville nok ikke få mye ut av det. Heftene var så “indie” som det kan bli: Den som fant opp spillet, måtte også værsågod skrive det ned og publisere det selv. Redaktører? Markedsføringsavdeling? Hah! “Lagerplass” betydde “kjellerbod” eller “garasje”.

Slik var det i mange år. Selv de som ble regnet som “store spillforlag” var i praksis en fyr (ja, det var menn, så godt som alle sammen) med stort ego og nok fritid. Kanskje han hadde en kompis eller to som var “ansatt i bedriften” – det vil si, som fikk billige spill og pizza-penger, vil jeg tro. Unntaket var nok forlaget TSR, som utga Dungeons & Dragons; kombinasjonen av å være tidlig ute med den nye spillformen, og eier Gary Gygax’ kremmerinstinkter, gjorde at forlaget faktisk ble ganske så stort.

Men TSR var alltid i turbulens. Historien får være for de spesielt interesserte – men tilslutt ble de kjøpt opp av Wizards of the Coast (som lagde Magic- og Pokemon-kortspillene), som igjen ble kjøpt opp av Hasbro. Et bittelite fnugg blant verdens virkelig store selskaper, med andre ord.

Men likevel finnes det mange som ser på gamle TSRs flaggskip Dungeons & Dragons som mainstream – hovedstrømmen som man kan skape alternativer til. Og det er det siste tiåret som virkelig har vist hvordan ting kan være.

2000-tallet – mulig lærdom for andre bransjer?

Som sagt: Alle rollespillforlag – med få unntak – har vært uavhengige og små bedrifter, lagd for å utgi eiernes egne bøker. Men mot slutten av nittitallet skjedde to ting: Internettet og Ron Edwards.

Ron Edwards er hovedmannen bak nettstedet The Forge, hvor det ble skapt et utrolig fruktbart miljø tidlig dette tiåret. Folk kom inn som nysgjerrige spillentusiaster og ble spyttet ut som indie-utgivere: Folk med egne titler og egne forlag. Jeg vil tro det har kommet et hundretall utgivere ut av The Forge i løpet av dette tiåret.

Og hvordan utgir de? På hver sin j***a måte, for de er jo uavhengige! Noen går gamleveien, trykker opp en haug bøker og lar dem ligge i garasjen; selger på kongresser og festivaler, til venner og kjente, litt over postordre. Men de to vanligste utgivelsesmodellene er POD (print on demand) og… gratis.

POD-utgivelser er en veldig enkel modell. Alt som kreves, er at man lager spillet sitt i PDF-format; da kan man laste det opp til en av flere POD-firmaer (lulu.com er det mest populære) som tar seg av alt. De tar imot bestillinger, trykker boken, viser produktet på sine nettsider; du kan til og med sette opp din egen nettbutikk under lulus beskyttende paraply. Det er besnærende enkelt, og spillfloraen er enorm og vidunderlig variert: Både genre og former sprenges rutinemessig, og det finnes ikke den ting det ikke er lagd rollespill av.

Gratisutgivelser har blitt en egen filosofi for mange. Det er like mange grunner som gratisutgivere; noen ønsker bare friheten til å gjøre hva de vil med spillene sine når de vil, som f. eks. å lage syv nye versjoner på en måned, eller fjerne dem fra nettet uten varsel, og det blir mer komplisert hvis man har betalende. Andre ser på det som sitt bidrag til rollespillmiljøet. Andre igjen (som undertegnede) gidder ikke alt styret med økonomistyring og kundeforhold – målet er at spillene blir spilt, ikke at man sitter igjen med noen ekstra hundrelapper etter mange timers merarbeid.

Hva er “standard” for rollespillutgivelser i dag? Det er vanskelig å si. Ser man på markedslederne (utgiverne av Dungeons & Dragons), gjør de alt på gamlemåten: Redaksjon, markedsavdeling, økonomer, lagre fulle av bøker, osv osv osv. Men hvem er det flest av? Jeg vil tro det er de små og uavhengige.

Fordeler og ulemper med uavhengige utgivelser

Ulempene først, for de er tydelige.

1. Kunden vet aldri om produktet er fullstendig og ferdigstilt. Det finnes høyt verdsatte spill i min hylle som jeg har bannet og steiket over, fordi reglene er elendig forklart, mangelfulle og tvetydige. “Skaff deg en redaktør!” har jeg mange ganger tenkt når jeg har lest hva disse spillforfatterne har kludret ned. Og noen få ganger viser det seg at spillet ikke er mulig å spille uten å kontakte spillskaperen/utgiveren for mer informasjon. I et slikt marked er det klart at mange blir skeptiske.

2. Det er så mange spill der ute at ingen har oversikten. Og så lenge utgiverne ikke vil/kan/gidder markedsføre spillene sine, er det fullstendig garantert at noen av de beste perlene ikke når fram til flere enn en håndfull. (Og vi snakker en liten håndfull – et spill som selger 1000 eksemplarer regnes som en indie-suksess). Det er vanskelig å nå fram og gjøre produktet sitt kjent.

3. Ingen blir noengang rike av å lage uavhengige rollespill. Markedet, selv på verdensbasis, er for lite; det er mange om beinet; og – ikke minst – utgiverne er ikke kyniske og businessminded nok til å lage ting folk må kjøpe mange ganger. En rollespillbok gir deg alt du og vennene dine trenger for mange kvelders moro; du trenger ikke mer. Med mindre man lager spinoff-produkter eller bruker andre lure triks (mange utgaver av samme spill, feks) blir det lite cash i kassa.

Men hva er fordelene?

1. Fullstendig kontroll. Som utgiver av ditt eget spill vet du at ingen kommer til å overstyre deg. Ingen sier “vi venter med utgivelsen til neste år”, “vi har bestemt oss for å ha Colargol på forsiden av boka di”, eller “du må skrive mer tilgjengelig”. Du kan gjøre hva du vil.

2. Nærmere forhold mellom skaper og forbruker. Dette er et bi-resultat av at folk utgir på nett; men når du vet at a) den som står bak boka du har kjøpt, er en enkeltperson med samme entusiastiske utgangspunkt som du selv (ikke et stort forlag med navnløse avdelingsledere), og b) de er tilgjengelige på internett, er det fort gjort å sende dem en mail – eller kontakte dem på et nettforum – for å slå av en prat om spillet.

3. Hurtig utvikling. På den tiden det tar et stort forlag å skrive, utvikle, teste, redigere, designe, markedsføre, trykke og distribuere et nytt produkt, har indie-utgiverne laget hundre nye spill. Bokstavelig talt. Det er umulig for et stort forlag i konkurranse med en sverm hyperaktive spillskapere å være i front. Faktisk tyder alt på at store utgivere tar med seg idéer fra indie-utgiverne i sine nye produkter (rollespillet Warhammer kom f. eks. nettopp i 3. utgave, og spillskaperen bak det har fortalt han er sterkt inspirert av flere av titlene fra Forge-miljøet).

4. Punk. Når alle kan gjøre det, er terskelen veldig lav for å gjøre det. Du vet at halvparten av disse folkene som har trykket på “send”-knappen til Lulu ikke har mere peiling på ting enn du har selv – så hvorfor ikke laste opp noe til utgivelse, du også? Man har ikke respekt for andre bare fordi de har utgitt noe; respekten må fortjenes på grunnlag av innhold, av stemme, av det de faktisk gjør. Ingen blir revet ned fortere av et samlet internett enn en pretensiøs spillforfatter.

5. Alle penga rett i lomma umiddelbart. Regnestykket er ganske enkelt: Se for deg at du etter mye om og men faktisk får en bok utgitt av et stort spillforlag. Kanskje selger de 2000 eksemplarer. Du får 10% av salgsprisen, etter et par år. I stedet for kan du selge spillet selv; selger du flere enn 200 eksemplarer på egen hånd, har du allerede tjent det du kanskje ville fått om noen år fra det store forlaget. Når en kunde kjøper ett av spillene dine på f. eks. Lulu, er pengene på kontoen din – ikke hos forlagets regnskapsførere.

Har dette noen relevans for bokbransjen?

Det får jo selvsagt tiden vise – men det er klart at denne typen utgivelser kan være veldig interessante for i hvert fall tre kategorier forfattere.

1) De svære, som allerede er kjente navn og ikke trenger å slåss for at kundene skal høre om dem. Skulle Frid Ingulstad bestemme seg for å selge bøkene sine som abonnement på nettet, kunne hun nok satt seg enda mer makelig tilbake og latt pengene rulle inn. (Eller kanskje ikke akkurat hun, da – avisene gidder jo ikke skrive om stakkars Frid i noen særlig grad.)

2) De sære, som har sine tekst-eksperimenter, alternative filosofier, hybridprodukter og annet som forlag ikke nødvendigvis ønsker å satse hardt på (eller i det hele tatt).

3) Og sist, men viktigst: De som ser på forfatteryrket som et yrke. De som er fullt villige til å markedsføre seg selv og sine bøker, til å holde rede på penger som kommer inn og går ut, som kanskje vil leie inn en redaktør og en omslagsdesigner for å sørge for at produktet blir markedsvennlig. Hvis man vil jobbe fulltid med å ikke bare lage, men selge sine egne bøker, vil uavhengig utgivelse kunne fungere veldig bra.